Fiat-fellen

“Uendelig oppblåsbare fiat-penger er historiens største magiske triks og den mørkeste onde kraft.”

Fiat-penger føles trygge. Det føles stabilt og kjent. Vi vokser opp med å tjene det, spare det og betale skatt med det. Det er måleenheten for våre lønninger, substansen bankene våre lagrer for oss, mediet vi bruker til å kjøpe alt fra dagligvarer til eiendom. Det er så dypt vevd inn i hverdagens stoff at de fleste aldri stopper opp for å stille spørsmål ved dets natur, dets opprinnelse eller dets uunngåelige bane. Men under denne overflaten av normalitet er fiat-penger en tikkende bombe. Det stimulerer til kortsiktig tenkning, beriker de allerede mektige, og raner stille den gjennomsnittlige personen for fremtiden deres. Det er grunnen til at alt føles dyrere, hvorfor middelklassen forsvinner, og hvorfor vi må løpe hardere hvert år bare for å forbli på stedet. Velkommen til fiat-fellen: et fengsel så komfortabelt at de fleste innsatte ikke innser at de er fengslet.

Inflasjon presenteres ofte for offentligheten som en liten, akseptabel kostnad for økonomisk vekst. En jevn 2 prosent per år som «stimulerer» økonomien. I virkeligheten er inflasjon en snikskatt på alle som sitter på kontanter eller tjener faste lønninger. Det er beskatning uten representasjon, innkrevd uten debatt, hentet ut uten samtykke, og fordelt med brutal ulikhet. For å forstå hvordan inflasjon fungerer på sitt mest grunnleggende nivå, kan du vurdere et tankeeksperiment. Tenk deg en liten økonomi med bare to ting: ti epler og ti dollar. Med tilbud og etterspørsel i balanse er den naturlige prisen på ett eple én dollar. Tenk deg nå at myndigheten som er ansvarlig for pengemengden bestemmer seg for å doble den, ved å trykke ti dollar til, slik at totalen blir tjue. Antall epler har ikke endret seg. Kvaliteten på eplene har ikke blitt bedre. Ingenting reelt er lagt til økonomien. Men nå jager tjue dollar de samme ti eplene. Markedet rebalanseres: ett eple koster nå to dollar. Eplene ble ikke mer verdifulle. Pengene ble mindre verdifulle. Kjøpekraften til hver dollar ble halvert. Dette er inflasjon i sin reneste form: mer penger som jager samme mengde varer, noe som resulterer i høyere priser. Den avgjørende innsikten er at ingen rikdom ble skapt. Den ble bare omfordelt, fra de som holdt de opprinnelige dollarene til de som mottok de nylig trykte først.

Her er hva som ikke blir undervist på skolen. Inflasjon påvirker ikke alle likt. Når nye penger skapes, kommer de inn i økonomien gjennom spesifikke kanaler: gjennom banker, selskaper, offentlige kontrakter og aktivamarkeder. De som er nærmest kilden, drar først nytte av det fordi de kan bruke de nye pengene før prisene har justert seg. De kjøper eiendeler, investerer i markeder og sikrer gevinster mens kjøpekraften til hver dollar fortsatt er relativt intakt. I mellomtiden føler vanlige folk, de som lever av lønn eller faste inntekter, inflasjonen senere, etter at prisene allerede har steget. Når de nye pengene endelig drypper ned til den gjennomsnittlige arbeiderens lønnsslipp, har markedet allerede ompriset seg. Kostnadene for bolig, mat, helsetjenester og utdanning har allerede klatret. Arbeiderens lønn har ikke. Dette fenomenet, identifisert av økonom Richard Cantillon fra det attende århundre, forklarer hvorfor rikdom konsentreres i hendene på dem som er nærmest sentralbanker og pengepolitikk. Det er ikke en konspirasjonsteori. Det er et strukturelt trekk ved hvordan fiat-penger fungerer. Systemet er designet, enten bevisst eller som en fremvoksende konsekvens av dets arkitektur, for å overføre rikdom fra lønnsmottakere til aktivainnehavere, fra periferien til sentrum, fra de mange til de få.

Fiat-systemer er iboende gjeldsbaserte. I en fiat-økonomi er penger gjeld. Når regjeringer bruker mer enn de tjener, låner de. Når forbrukere ønsker mer enn de har råd til, låner de. Når bedrifter ønsker å ekspandere, låner de. Hele systemet er avhengig av kontinuerlig utvidelse av kreditt. Sentralbanker holder denne maskinen i gang ved å holde rentene kunstig lave, noe som gjør lån billig og sparing uattraktivt. Når gjelden blir for tung, trykker de mer penger for å dekke den. Dette har produsert den største gjeldsboblen i menneskehetens historie. I skrivende stund overstiger global gjeld 300 billioner dollar, mer enn tre ganger den årlige økonomiske produksjonen på hele planeten. Matematikken er uunngåelig. Hvis rentene stiger, blir gjelden ubetalelig. Hvis pengetrykkingen fortsetter, blir valutaen verdiløs. Begge veier fører til samme destinasjon: et oppgjør. Systemet er ikke bare skjørt, det er fanget i en dødsspiral av egen skapelse, der hver intervensjon skaper forholdene som nødvendiggjør den neste, større intervensjonen. Hver runde med trykking utvanner valutaen ytterligere, noe som krever mer trykking for å betjene de samme gjeldsforpliktelsene, noe som utvanner valutaen enda mer. Det er ingen likevekt. Det er bare akselerasjon mot det uunngåelige.

Arkitekturen i denne fellen var ikke en tilfeldighet i historien. Den ble designet i hemmelighet, av en liten gruppe mektige menn som forsto nøyaktig hva de skapte. I november 1910 gikk seks av de mest innflytelsesrike personene innen amerikansk finans om bord på et privat tog i Hoboken, New Jersey, med kurs for Jekyll Island utenfor kysten av Georgia. De reiste under antatte navn og skjulte identiteten sin selv for togkonduktørene. Gruppen inkluderte senator Nelson Aldrich, formann for National Monetary Commission; Abraham Piatt Andrew, assisterende finansminister; Paul Warburg, en tyskfødt bankmann som hadde vært den mest høylytte forkjemperen for sentralbankreform; Frank Vanderlip, president for National City Bank of New York; Henry Davison, en seniorpartner i J.P. Morgan; og Charles Norton, president for First National Bank.

Sammen representerte eller kontrollerte disse mennene en svimlende konsentrasjon av nasjonens kapital. I løpet av omtrent ti dager med hemmelige møter utarbeidet de planen for det som skulle bli Federal Reserve System. Forslaget, kjent som Aldrich-planen, la frem et rammeverk for en sentralisert bankmyndighet som kunne utstede elastisk valuta, fungere som långiver i siste instans, og forvalte pengemengden med en fleksibilitet som gullstandarden ikke tillot. Federal Reserve Act ble signert inn i lov 23. desember 1913, strategisk timet da de fleste kongressrepresentantene allerede var på ferie. Den etablerte en sentralbank bestående av tolv regionale reservebanker koordinert gjennom et sentralt styre i Washington, D.C., en hybrid skapelse, delvis offentlig og delvis privat, med daglige operasjoner sterkt påvirket av de private bankene den angivelig ble opprettet for å regulere. Opprettelsen av Federal Reserve markerte en ny æra innen global finans. Den plasserte makten til å skape penger, den mest betydningsfulle makten i ethvert samfunn, i hendene på en institusjon som opererer stort sett utenfor demokratisk ansvarlighet. Hver store nasjon adopterte til slutt den samme modellen: Bank of England, Den europeiske sentralbanken, Bank of Japan, Reserve Bank of India, Brasils sentralbank. Navnene er forskjellige, men arkitekturen er identisk. Det er fra disse institusjonene den moderne fiat-fellen springer ut, og det er deres trykkpresser som finansierer krigene, redningspakkene og formuesoverføringene som definerer vår tid.