Den store divergensen

«Hva i helvete skjedde i 1971?»

Tall lyver ikke. Diagrammer har ingen ideologiske agendaer. Og når man legger frem de økonomiske dataene fra det siste århundret, er mønsteret så tydelig, så umiskjennelig, at det krever bevisst blindhet å ignorere det. Noe skjedde tidlig på 1970-tallet som fundamentalt endret retningen for den globale økonomien. Dataene er skarpest i USA, hvor dollarens rolle som reservevaluta plasserte den i episenteret, men sjokkbølgen nådde alle nasjoner på jorden. Hver eneste viktige målestokk, lønninger, ulikhet, sparing, gjeld, levekostnader, forteller den samme historien med ødeleggende klarhet.

Før 1971 beveget arbeidsproduktivitet og kompensasjon seg i takt. Etter hvert som arbeidere ble mer effektive gjennom bedre verktøy, bedre opplæring og bedre prosesser, steg lønningene deres proporsjonalt. Dette var ikke veldedighet, det var det naturlige resultatet av et pengesystem som, uansett hvor ufullkomment, reflekterte reell verdiskaping. Arbeideren som produserte mer, tjente mer. Den stigende tidevannet løftet alle båter.

Etter 1971 avvek linjene med enestående hastighet. Produktiviteten fortsatte å stige, drevet av teknologiens ubønnhørlige fremmarsj. Men lønningene stagnerte. Gevinstene fra all den økte effektiviteten, fra alle de ekstra timene med menneskelig innsats som ble omsatt til større produksjon, ble ikke fanget opp av arbeiderne som produserte dem, men av dem som eide finansielle eiendeler. De nylig trykte pengene strømmet oppover, blåste opp aksjekurser og eiendomsverdier, mens arbeiderne som faktisk skapte rikdommen, ble betalt i en valuta som kjøpte mindre hvert år.

Dataene om inntektsulikhet forteller en barsk historie. USA gir den tydeligste illustrasjonen fordi dataene der er mest detaljerte, men mønsteret gjentok seg i hele den industrialiserte verden. Etter den store depresjonen skjedde noe bemerkelsesverdig: inntektskonsentrasjonen blant de ultra-rike sank. Middelklassen ekspanderte. Andelen av nasjonalinntekten som strømmet til de nederste 90 prosent, vokste jevnt, tiår etter tiår. Samfunnene ble, i økonomiske termer, mer rettferdige. Ikke gjennom omfordeling, men gjennom bredt delt vekst.

Så kom 1971, og trenden snudde med nesten kirurgisk presisjon. Den øverste 1 prosents andel av nasjonalinntekten begynte å stige, mens de nederste 90 prosents andel begynte å falle. Topptjenerne, de i den 95. persentilen, fortsatte å se inntektene sine stige. Men median-og lavere inntekter så sin reelle inntektsvekst flate ut. Hardt arbeid ble verdt mindre. Lojalitet til en arbeidsgiver ble økonomisk irrasjonelt. Samfunnskontrakten som hadde holdt middelklassen sammen overalt, fra Detroit til Düsseldorf, arbeid hardt, spar klokt, og du vil lykkes, ble stille og rolig annullert.

De ødeleggende effektene av monetær devaluering fordeler seg ikke tilfeldig. De rammer hardest de som allerede er mest sårbare, og utvider eksisterende sosiale brudd langs rase-og kjønnslinjer. Tenk på dataene om rasemessig inntektsulikhet i USA, hvor bevisene er mest omfattende dokumentert. Fra slutten av andre verdenskrig til tidlig på 1970-tallet ble gapet mellom gjennomsnittlig svart og hvit inntekt mindre. Reell fremgang ble gjort, ikke raskt nok, ikke jevnt nok, men umiskjennelig. Så, rundt 1971, stoppet denne fremgangen opp. Konvergensen stoppet. Gapet, som hadde blitt mindre i flere tiår, frøs rett og slett på stedet og har siden vært hardnakket motstandsdyktig mot enhver politisk intervensjon.

Lignende dynamikk utspilte seg overalt hvor økonomisk marginalisering eksisterte: urbefolkninger i Australia, innvandrermiljøer i Europa, lavere kaster i India. Devaluering skaper ikke ulikhet, men den fryser den på plass.

Kjønnsdimensjonen forteller en parallell historie. Før 1971 kunne én inntekt forsørge en familie. En far eller en mor kunne jobbe mens den andre forelderen ble hjemme for å oppdra barn, styre husholdningen og forankre samfunnet. Etter 1971, da reallønningene stagnerte og levekostnadene steg, ble dette arrangementet økonomisk umulig for de fleste familier. Kvinner ble ikke bare «frigjort» inn i arbeidsstyrken, de ble økonomisk utskrevet. Husholdningen med to inntekter ble en nødvendighet, ikke et valg. Fra USA til Storbritannia, fra Japan til Brasil, ble nasjoner toinntektsøkonomier nesten over natten, og konsekvensene for familieliv, barneoppdragelse og sosial samhørighet var dype.

De stigende levekostnadene siden 1971 er ikke en slak bakke. Det er en vegg. Tenk på et enkelt datapunkt som fanger absurditeten: en boks Campbell's tomatsuppe. I nesten hundre år, gjennom to verdenskriger, en global depresjon og utallige resesjoner, forble prisen på en boks Campbell's suppe bemerkelsesverdig stabil på rundt ti cent. Så, fra tidlig på 1970-tallet, begynte prisen å stige. I dag koster den samme boksen mer enn en dollar. Suppen har ikke blitt bedre. Oppskriften har ikke endret seg. Boksen er like stor. Det som endret seg, var pengene.

Hvert land har sin egen versjon av denne historien: den britiske melkepinten, det tyske brødet, det brasilianske kiloet ris. Produktet forblir det samme; prisen stiger fordi målestokken fortsetter å krympe.

Bolig forteller den samme historien, men med langt mer ødeleggende menneskelige konsekvenser. Før 1971 kunne en ung arbeider i nesten enhver industrialisert nasjon spare i noen år og kjøpe et hjem. Median boligpris var omtrent to til tre ganger median husholdningsinntekt. I dag har dette forholdet strukket seg til åtte, ti, eller til og med femten ganger i byer fra New York til London, Sydney til Vancouver, Auckland til München. En hel generasjon er priset ut av boligeierskap. Ikke fordi de er latere eller mindre talentfulle enn foreldrene sine, men fordi valutaene lønningene deres er denominert i, systematisk har blitt devaluert, mens eiendelene de trenger å kjøpe, systematisk har blitt inflatert.

Olje, mat, utdanning, helsetjenester, alle essensielle kostnader har fulgt den samme utviklingen. Konsumprisindeksen, som måler den totale kostnaden for varer og tjenester, har steget nådeløst siden 1971 i et mønster som er umulig å forklare med kun tilbuds-og etterspørselsgrunnlag. Fellesnevneren på tvers av alle disse sektorene er ikke grådighet, ikke globalisering, ikke teknologi. Det er pengene. Når du pøser billioner av nyopprettede valutaenheter inn i en økonomi, enten det er dollar, euro, pund eller yen, må prisene stige. Dette er ikke en teori. Det er aritmetikk.