1971: Dagen verden løsrev seg fra virkeligheten

«Det ordet, midlertidig, er den dyreste løgnen i finanshistorien.»

Hvis du studerer grafer over langsiktige økonomiske data, lønninger, ulikhet, gjeldsnivåer, levekostnader, sparerater, produktivitet, vil du legge merke til noe bemerkelsesverdig. Nesten alle bryter sine historiske trendlinjer rundt samme år. Linjer som hadde klatret sammen i tiår, avviker plutselig. Forhold som hadde vært stabile i generasjoner, knuses brått. Det er som om et jordskjelv rammet grunnlaget for den globale økonomien, og alt som var bygget på disse grunnlagene, begynte å forskyve seg og sprekke. Det året er 1971.

Før 1971 vokste produktivitet og lønninger sammen. Når arbeidere ble mer effektive, når de produserte mer per time, ble de belønnet med proporsjonalt høyere lønn. Dette ga intuitiv mening og reflekterte et grunnleggende prinsipp om rettferdighet: du produserer mer, du tjener mer. Etter 1971 avvek disse linjene voldsomt. Produktiviteten fortsatte å stige, drevet av nådeløs teknologisk innovasjon. Men lønningene flatet ut. Den gjennomsnittlige arbeideren produserte mer og mer verdi hvert år, men mottok en krympende andel av den verdien i retur.

For å forstå hvorfor dette skjedde, hvorfor den moderne økonomien føles som en tredemølle som stadig øker farten mens vi står stille, må vi se tilbake på dagen da verden stille løsrev seg fra virkeligheten.

I juli 1944, mens andre verdenskrig raste mot sin avslutning, samlet delegater fra 44 allierte nasjoner seg på Mount Washington Hotel i Bretton Woods, New Hampshire. Deres oppgave var monumental: å utforme en ny internasjonal monetær orden som skulle forhindre de konkurransepregede devalueringene og handelskrigene som hadde bidratt til den store depresjonen og, i forlengelsen, til selve krigen.

Systemet de skapte var elegant i sin enkelhet. Amerikanske dollar skulle fungere som den globale reservevalutaen, ankeret som alle andre valutaer skulle knyttes til. Men dollaren selv skulle være forankret til gull, til en fast kurs på 35 dollar per unse. Enhver utenlandsk regjering kunne presentere sine overskuddsdollar til USAs finansdepartement og motta gull i retur, til den garanterte kursen.

Det var en ufullkommen gullstandard. Formidlet gjennom dollaren snarere enn direkte gjennom gull. Men det var likevel en standard. Det var et fysisk anker. Systemet påla disiplin. Hvis USA trykket for mange dollar, kunne andre nasjoner ganske enkelt innløse dem for gull, tømme de amerikanske hvelvene og tvinge frem finanspolitisk ansvarlighet.

Ankeret holdt i over tjuefem år, og i løpet av disse årene opplevde den globale økonomien enestående vekst, stabilitet og bredt delt velstand. Denne ordningen er grunnen til at historien om moderne penger delvis er en amerikansk historie: dollaren satt i sentrum av nettet, og alle andre valutaer var knyttet til den. Det som skjedde med dollaren, skjedde i forlengelsen med verden.

På slutten av 1960-tallet brukte USA for mye penger. De kjempet Vietnamkrigen. En konflikt som forbrukte svimlende mengder menn, materiell og penger, samtidig som de bygde velferdsstaten «Great Society» hjemme. Dette var den klassiske «Guns and Butter»-fellen: en nasjon som prøvde å føre krig i utlandet og finansiere sosiale programmer hjemme uten å be innbyggerne om å betale for noen av delene gjennom skatter. Løsningen var, som alltid, å trykke penger. USA skapte flere dollar enn de hadde gull til å dekke dem. Og andre nasjoner la merke til det.

Frankrike, under president Charles de Gaulle, begynte aggressivt å innløse sine overskuddsdollar for gullbarrer, og sendte skip over Atlanteren for å hente metallet. Andre nasjoner fulgte. Gullhvelvene i Fort Knox begynte å tømmes i en alarmerende hastighet.

Søndag kveld 15. august 1971 dukket president Richard Nixon opp på nasjonalt fjernsyn. I en tale som avbrøt det populære western-TV-showet Bonanza, bevisst valgt for å maksimere publikum, kunngjorde han at USA «midlertidig» suspenderte dollarens konvertibilitet til gull. Ordet «midlertidig» er kanskje den dyreste løgnen i menneskehetens finanshistorie. Gullvinduet gjenåpnet aldri. Den midlertidige suspensjonen ble permanent. Og i den ene handlingen ble hele den globale økonomiens monetære arkitektur transformert.

Den augustkvelden ble hver valuta på jorden fiat. For første gang i hele menneskehetens historie opererte hele kloden med penger som ikke hadde noen fysisk dekning overhodet. Ikke delvis dekning. Ikke ufullkommen dekning. Ingen dekning i det hele tatt. Pengene var verdt det regjeringene sa de var verdt, og ikke mer. Dette endret sivilisasjonens insentivstruktur over natten, på måter som fortsatt utfolder seg mer enn femti år senere.

For det første ble penger gjeld. I fiat-systemet etter 1971 skapes nye penger når et lån utstedes. Når en bank gir et lån, låner den ikke ut eksisterende innskudd, den skaper nye penger fra ingenting, penger som kun eksisterer som en bokføringspost. For å ha mer penger i systemet, må du skape mer gjeld. Evig økonomisk vekst, imperativet som driver all moderne politikk, krever evig gjeldsutvidelse. Dette skaper et system som er strukturelt avhengig av låneopptak, et system der gjeldsreduksjon ikke bare er smertefullt, men potensielt katastrofalt.

For det andre åpnet lønns-produktivitetsgapet seg som et sår. Før 1971, etter hvert som arbeidere ble mer produktive takket være teknologi og prosessforbedringer, steg lønningene deres i takt. Gevinstene fra produktiviteten ble delt mellom kapital og arbeidskraft. Etter 1971 fortsatte produktiviteten å stige, men lønningene flatet ut. Gevinstene fra økt produktivitet ble sugd opp av devalueringen av valutaen. De nylig trykte pengene strømmet ikke til arbeidere, men til de som holdt eiendeler: aksjer, eiendom, finansielle instrumenter. De som var nærmest pengemaskinen ble rikere. De som var avhengige av lønn falt lenger bak.

Cantillon-effekten, observasjonen om at de som er nærmest ny pengekreasjon drar nytte på bekostning av de som er lengst unna, gikk fra et teoretisk konsept til det definerende trekket ved den moderne økonomien.

Vi er barna av 1971. Hver økonomisk frustrasjon vi føler, følelsen av at vi jobber hardere for mindre, at systemet er rigget, at middelklassen blir uthulet, kan spores tilbake til den augustkvelden da det siste ankeret til virkeligheten ble kuttet. Volatiliteten, ulikheten, desperasjonen vi ser i dag er lyden av eksperimentet som når sine grenser.