Den bysantinske general

«Hvis du gjør det dyrt å sende en melding, kan du eliminere støyen.» – Satoshi Nakamoto

Før Bitcoin trengte du en bank hvis du ville sende digitale penger. Årsaken er enkel og fundamental: digitale filer er lette å kopiere. Hvis jeg sender deg et fotografi via e-post, har jeg fortsatt det originale fotografiet på datamaskinen min. Handlingen med å sende skaper en duplikat. Hvis digitale penger fungerte på samme måte, det vil si hvis jeg kunne sende deg en digital dollar og samtidig beholde en kopi av den samme dollaren, ville hele systemet vært verdiløst. Dette er Dobbeltforbruksproblemet, og i flere tiår ble det ansett som uløselig uten en betrodd mellommann. Den tradisjonelle løsningen var å utnevne en sentral dommer, en bank, en betalingsbehandler, et oppgjørssenter, for å opprettholde den definitive bokføringen og forhindre at noen brukte den samme verdien to ganger. Vi stolte på at disse mellomleddene var ærlige, kompetente og tjente våre interesser. Men denne tilnærmingen gjeninnførte nøyaktig den sårbarheten vi diskuterte i del I: den plasserte kontrollen over bokføringen i hendene på en sentral autoritet. Og som historien uten unntak viser, vil enhver sentral autoritet med makt til å redigere bokføringen til slutt misbruke den makten. Den hellige gral innen digitale penger var å løse Dobbeltforbruksproblemet uten en sentral dommer. Å skape et system der fremmede kunne enes om sannheten i en bokføring uten å stole på at noen enkelt part opprettholdt den. I flere tiår slet de skarpeste hodene innen datavitenskap og kryptografi med denne utfordringen. Mange mente det var matematisk umulig.

Innen datavitenskap ble utfordringen med å oppnå enighet mellom distribuerte parter i nærvær av upålitelige eller ondsinnede aktører formalisert som Det bysantiske generalproblemet. Metaforen er levende: forestill deg en befestet by omringet av ti armeer, hver kommandert av en general. For å innta byen må arméene angripe nøyaktig samtidig. Hvis de angriper til forskjellige tider, vil de bli slaktet. Generalene kan bare kommunisere ved å sende budbringere over slagmarken. Problemet er tillit. Budbringere kan bli avskjært. Meldinger kan forfalskes. Og noen av generalene selv kan være forrædere, som bevisst sender falske ordre for å sabotere angrepet. Hvordan oppnår man konsensus, total og pålitelig enighet, i et system der man ikke kan vite hvem som er til å stole på? I flere tiår var den matematiske konsensus: det kan man ikke. Ikke med sikkerhet. Ikke uten en betrodd sentral koordinator.

I oktober 2008, under den verste finanskrisen siden den store depresjonen, publiserte en anonym person eller gruppe under pseudonymet Satoshi Nakamoto et ni-siders whitepaper med tittelen «Bitcoin: A Peer-to-Peer Electronic Cash System». I disse ni sidene presenterte Nakamoto en løsning på Det bysantiske generalproblemet som hadde unndratt seg datavitere i flere tiår. Innsikten var dyptgripende i sin eleganse: hvis du gjør det dyrt å sende en melding, kan du eliminere støyen. Hvis det å foreslå en versjon av sannheten krever forbruk av reell energi, energi som koster ekte penger, da stemmer de økonomiske insentivene overens med ærlighet. I Bitcoin er «generalene» datamaskiner distribuert rundt om i verden, og «angrepsordren» er en blokk med transaksjoner. For å foreslå neste blokk, for å hevde en versjon av sannheten om hvilke transaksjoner som er gyldige, må en datamaskin løse et brutalt vanskelig matematisk puslespill. Dette puslespillet har ingen snarvei; det kan bare løses gjennom rå datakraft, som krever enorme mengder elektrisitet. Denne prosessen, kjent som mining, konverterer fysisk energi til digital sannhet. Hvis en forræder ønsker å lyve for nettverket, å omskrive transaksjonshistorikken, å skape mynter som ikke eksisterer, å bruke den samme bitcoin to ganger, må de løse puslespillet raskere enn alle andre datamaskiner i nettverket til sammen. De må overgå de ærlige deltakerne i en ren energiforbrukskonkurranse. For et nettverk som nå forbruker mer elektrisitet enn mange nasjonalstater, er dette en økonomisk umulighet.

Ved å knytte nettverkets sikkerhet til fysisk energiforbruk, beviste Nakamoto noe mange hadde trodd var umulig: vi kan ha sannhet uten en hersker. Vi kan oppnå konsensus blant millioner av fremmede uten å stole på en eneste av dem. Vi kan opprettholde en delt bokføring som ingen kontrollerer, som alle kan verifisere, og som er sikret ikke av institusjonenes autoritet, men av termodynamikkens uforanderlige lover. Den 3. januar 2009 minet Nakamoto den første blokken i Bitcoin-blokkjeden: Genesis-blokken. Innebygd i dataene var en avisartikkel: «The Times 03/Jan/2009 Chancellor on brink of second bailout for banks.» Dette var en intensjonserklæring. Bitcoin ble født som en fredelig protest mot selve systemet denne boken beskriver: en finansiell orden bygget på tillit som stadig blir forrådt.